Å lage skummende, naturlige og nutritive såper er ingenting man starter med, uten grundige forberedelser. Selv om sysselsettingen er hobbybasert, krever prosessen både nøye innlæring, innkjøp av diverse oljer, vegetabilsk smør og essenser du ikke engang visste fantes, instrumenter og spesifikke beholdere. Og som om det ikke er nok, bør du ha tatt deg tid til en nidtid studie både i ingredienser, mengder og lovverk.
Selv om deler av forberedelsene var gjort allerede, for en hobbybasert såpeproduksjon, visste Mette lite om hvor livsviktig hennes såpeprosjekt skulle komme til å bli. Hvordan akkurat denne nødvendige presiseringen av milligram skulle hjelpe hodet hennes til å holde på konsentrasjonen, og at vonde og såre tanker skulle få vike plassen for kreativiteten slik at sjelen fikk noen nødvendige pauser.
Den fatale mandagen
Det var bare en ukes tid igjen til 17. mai da den fatale telefonsamtalen kom fra Norge. Sønnen Christoffer (31) var savnet etter en vandring i Strynefjellet, like nord for Jostedalsbreen og vest for Reinheimen i det vakre Vestland. Det ble trykket på den store alarmknappen og mobilisert alt fra politi, redningsmannskaper, sivilforsvaret, Røde Kors, redningshunder, droneflygere og frivillige. Familien deltok selvfølgelig, og ikke minst Christoffers to søstre.
Christoffer Ordahl, som var blitt en naturelsker med fasinasjon for fjell, kanskje spesielt norske høydedrag, hadde utforsket det karismatiske alpine fjellandskapet på Senja året før. Tidligere i år hadde han vandret i Europas største fjellkompleks, Alpene. Nå hadde han ikke kommet tilbake fra sin dagstur og sjekket ut fra hytta han hadde leid på Stryn. En massiv søkeinnsats ble iverksatt. Sporingsdata fra Christoffers telefon hadde gitt politiet opplysninger om hva han hadde søkt på, og hvor han hadde beveget seg. Han skal ha brukt telefonen til å navigere, samt sjekke værmeldinger og sende en siste Snapchat på familiegruppa, fram til den gikk tom for strøm. Det skjedde klokken 17.57 fredag 10.mai i år.
– da det verst tenkelige rammet henne ble kreativiteten og kjærligheten hennes redning
Det vakre, over 100 år gamle huset til Mette og ektemannen Geir i Mogán, har ingenting til felles med en turistleilighet. Her er det historiske forsiktig ivaretatt, og kombinert med hensynsfulle farger og forståelse for ærverdighet og funksjonalisme. Huset, den gang det ble bygget lå praktisk til ved landeveien opp mot bygda, og det som da var hjertet av Mogán. Både Mette og Geir er kreative håndverkere som fungerer best i team med hverandre. Det bærer boligen preg av, både i struktur og stemning.
-Flotte engelske møbler i mahogni gikk i arv, men krevde sin lysekrone, hvite duker, sølvbestikk, servietter og engelsk servise, forteller Mette, og innrømmer at hun er svak for britisk storhetstid. Men det handler om å ta vare på det gamle, og gi møbler og rom nytt liv og kraft, samtidig som det skal passe inn i vår tidsånd, sier hun.
Men huset som har forskjellige kroker og patioer byr også på kanarisk rustikk og robusthet, og har flere valgfrie områder under solen. Veggene er halvmeteren tykke, fylt med store steiner og porøs sand, slik konstruksjonene ble utført den gang i begynnelsen av forrige århundre. De ulike uteområdene har fått navn og vakre håndmalte skilt etter barnebarna. Nå får Christoffers favorittplass i huset også sitt eget skilt, oppkalt etter ham.
“Lite visste Mette om hvor livsviktig hennes såpeprosjekt skulle komme til å bli”
Christoffers minne
Vi slår oss ned rundt bordet der Christoffer elsket å sitte, og titte opp mot himmelen og den nærliggende dalgangen med de fasinerende fjellformasjonene. Christoffer som i en periode hadde vært elev ved den norske skolen på Gran Canaria. Nå var han bosatt i Norge, men hadde gledet seg til ferien på Gran Canaria, og den nye sykkelen som skulle ta ham oppover i fjellet på Gran Canaria i høst.
– Men Christoffer var også veldig glad i Puerto Mogán, og elsket å vandre rundt i havnen, ta et par øl og noen gode tapas, forteller Mette. Noen ganger rusler Mette og Geir ned mot sjøen, har med seg Christoffer i tanke og gjerninger, og minnes han ved å gjøre de tingene han likte aller best.
Mette har forsonet seg med at Christoffer er borte for alltid, og at det mest sannsynlig var en fatal fallulykke med det verst tenkelige utfallet. Hun har med seg stener fra varden på Strynefjellet og blomsterfrø fra området, som hun pleier varsomt. Men hun har også med seg så utrolig mange fine minner fra leteaksjonene i sommer, fra lokalsamfunnet som vernet om dem, om mennesker som tør å gi, tør å nærme seg folk i sin ytterste livskrise. Mette og ektemannen Geir ble møtt av ei bygd full av hjertevarme. Forståelsesfulle mennesker som gav bort tid, klemmer og omtanke. Profesjonelle, så vel som vanlige bygdefolk som stilte opp uten store ord og la til rette så godt de kunne.
– Det er stadig noen fra Røde Kors som leter fremdeles, og holder et håp levende om at Christoffer en dag vil bli funnet. Jeg velger å ta med meg mye vakkert midt oppe i det vonde, sier Mette stille og ser bort på ektemannen.
Geir som selv er «gammel Røde Kors mann», og vært med på utallige leteaksjoner, forteller at de ble tatt hånd om som de skulle vært familie. Lokalbefolkningen på Stryn tilbød alt fra en varm klem, til praktisk hjelp og gratis opphold. Unge som eldre. Politibetjent Vidar Stavik var et så til de grader omsorgsfullt medmenneske midt oppe i en travel hverdag, at de ikke kan få fullrost han nok.
– Da besetningen om bord på Widerøe flyet fikk rede på hvorfor vi var ombord som passasjerer den dagen, bestemte kapteinen seg for å gjøre en ekstra sving over Strynefjellet slik at vi fikk se området der Christoffer hadde blitt borte. Som du forstår, ble det et takknemlig og tårevått møte i cockpit etterpå.
For oss vil alltid Stryn være noe vakkert, selv om Christoffer er igjen der oppe. Vi vil helt klart reise tilbake med jevne mellomrom og føle på den varmen vi opplevde der, og ikke minst for å bevege oss der hvor Christoffer hadde sin siste vandring, og forhåpentligvis også flotte opplevelser i nærheten til naturen som han satt slik pris på. Trøsten er at når det verst tenkelige rammet oss, så var Christoffer på rett plass, hos de rette folka, sier Mette stille.
Å komme tilbake til Gran Canaria og stillheten i huset har vært godt å føle på for ekteparet. De er flinke til å leve i tosomhet, og har med sin utleie- og vaktmester virksomhet alltid mye å gjøre ute blant folk.
-Men den kanariske lokalbefolkningen er gode naboer som gir omsorg på en direkte men ikke påtrengende måte, og det føles godt at folk bryr seg, sier Mette. Hun synes det er mye terapi i åpenhet, og selv om det gjør vondt, blir det bedre av å snakke.
Kreativitet i krise
Likevel er sorg påtrengende og til tider altoppslukende. En urolig tankevirksomhet er utmattende, og kan være helt utslettende om man ikke stritter imot. For Mette ble derfor en påbegynnende ny hobby med såpeproduksjon en krisehåndtering som gav tilflukt.
Noen såpeblandinger støpes i loffer, og deles senere som vakre skiver med eget stempel, før de legges i nydelige stoffposer og medfølgende produktbeskrivelse. Andre støpes i former, og blir så perfekte i sine relieffer at de ser masseproduserte ut. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Her er perfeksjon på sitt ytterste.
– Og selv om dette er fryktelig vondt, så handler det om å ta kontroll over den krisen man befinner seg i, og så ikke krisen tar helt over kontrollen og slår rot, forklarer Mette.
Vonde tanker forsvant i lut og kaldt vann, samtidig som hennes altoppslukende interesse, og nidkjære tilnærmingsmåte etter hvert har skapt deilige, økologiske, skummende og velgjørende såpestykker som gir velvære.
– Når jeg får tilbakemeldinger på at folk med hudproblemer kan bruke såpestykkene mine, da blir jeg ekstra glad. Da føles det som det kom noe godt ut av denne sorgen. Å kunne hjelpe andre, har kanskje blitt enda viktigere etter denne tragiske hendelsen. Å gi tilbake en slags omsorg jeg føler på, og som har vært livsviktig for meg i den situasjonen jeg står i nå.
Mette er også veldig opptatt av naturprodukter, og spesielt kanariske, lokale ingredienser. Derfor ble det viktig for henne å blande både avocado, appelsin og mango frukt i såpene, sammen med Aloe Vera, rosmarin, lavendel og peppermynte. En såpe lager hun sågar av geitemelk (den eneste som ikke er vegansk), men som likevel føles skummende naturlig på kroppen. Men planene stopper ikke der, nye produkter og nye utfordringer venter.
Følelsesmessige utfordringer venter også i tiden fremover. Å miste et barn er en livslang sorg som aldri går over, men som man sakte, men sikkert kan lære seg å leve med, ved hjelp av familie og mennesker i sin nærhet, tror Mette. Åpenhet er også en viktig faktor for Mette og Geir, som synes det er befriende når de som vet, nærmer seg og spør om det er noe nytt, om Christoffer er funnet? Det gir dem nok en anledning til holde ham nære, til å lære seg til å leve med savnet, snakke om ham, og la det bli en del av den nye hverdagen.
