I gryningen puttrar en fiskebåt in mot hamnen i Arguineguín på södra Gran Canaria. En av fiskarna får syn på en död kvinna som ligger på klipporna nedanför den norska sjömanskyrkan.

Hon är skandinaviskt blond, naken och kroppen är arrangerad efter en berömd målning från fjortonhundratalet, Venus födelse. Polisen söker febrilt efter gärningsmannen och får oväntad hjälp av den svenska journalisten Sara Moberg, som driver den skandinaviska tidningen på ön och den norske före detta polisen Kristian Wede, nyanställd vid konsulatet i Las Palmas. När ännu en kvinna hittas död, arrangerad efter ett berömt konstverk, tätnar mystiken. Kopplingar går till ett yogacenter i de kanariska bergen, ett massageinstitut i Playa del inglés, och den norska sjömanskyrkan i Arguineguín.

En mörkare himmel är den första boken i en ny serie kriminalromaner som utspelar sig på semesterparadiset Gran Canaria, en ö utanför den afrikanska kusten med ändlösa stränder och en sol som aldrig går ner. Men idyllen är bara en fernissa, baksidan ska visa sig mörkare och mer brutal än vad både Kristian och Sara kan föreställa sig.

Av Bente Storsveen Åkervall
Mail: [email protected]

– Vi klarte det!!!!
Mari og Ruben er tilbake på Gran Canaria etter en eventyrlig uke i Stockholm.

 – Jeg er sykt fornøyd, sier overlykkelig Ruben Eliassen, og henspeiler naturligvis til den ny boka, og deres felles prosjekt som nå går i trykken.

Det har ikke vært et enkelt forløp, bekrefter de begge. Prosessen har vært lang og intensiv, men nå er grunnen lagt. Selve ledemotivet er det første som må på plass. Det viktigste er ikke hvem morderen er, men hvorfor vedkommende begår de ugjerninger han eller hun gjør. Og da er vi inne på kjernen i historien; tema. Hva vi vil fortelle med boken?

 – Vi er begge veldig opptatt av barns utsatthet. Hvordan barndommens erfaringer er med på å forme deg hele livet. Om sårbarheten og blottsiltheten i et lite vesen som totalt er utlevert til sine omgivelser.

I utgangspunktet var de enige om morfologien og oppbygging. Mari`s synopsis på 40-50 sider synes Ruben var overdrevet. Da var jo liksom boken engang skrevet.

Så var det Post-it systemet som Mari ville følge. Et oppsett lapper, som hver og en representerer kapitler, beskrivelser, betraktninger, personligheter og hendelser. I Mari`s system skaper det en innfatning for skrivingen og gir en form for systematikk, der de metodisk katalogiserer og samordner selv om hun hele tiden presiserer at Post-it lappene stokkes om, redigeres og endres underveis.

Det er mye å holde orden på. Hvert eneste spor eller villspor må plukkes opp og de løse og flagrende trådene må festes til stoffet. Ingenting får komme på avveie. 

For Ruben virket det som en begrensning av skaperevnen og det frie tenkende. Han var veldig skeptisk. For ham blir veien til mens du går den, det ene tar det andre. Slik har han jobbet som forfatter i 12 år.

-Likevel viste det seg å ha stikk motsatt effekt . Det ble rett og slett mye mer forløsende. Med den arbeidsmetoden gav det mer rom for kreativiteten og stimulerte fantasien. Jeg var ikke lenger nødt til å lagre masse knagger i hodet, der han hadde festet de ulike trådene. I dag ser han hvor hemmende det har vært.

Når vel kreativiteten og skapelsesprosess setter i gang, skriver de hver sine karakterer og hendelser. Deretter mailer de til hverandre. På så vis fungerer de som hverandres redaktører og lærer masse av hverandre.

De beskriver begge en arbeidsperiode på halvannet år der forløpet  i ettertid kan sees tredelt. Den første delen var helt klart den mest konfliktive. Selve arbeidsmetoden skulle forhandles frem. Begge forfatterne er godt innarbeidet i sine egne vaner, nå skulle det finnes en felles plattform.

– Dessuten er jeg gammel journalist, sier Mari og er vant til “raka puckar”. Jeg sier hva jeg synes og mener uten å legge to pinner i kors. Det viktigste er at poenget og kjernen kommer fram, ikke på hvilket sett, sier hun og ler høyt.

“Jag känner mig som en “pirrig” debutant”

Mari Jungstedt

Den andre delen av prosessen var som å gå inn i en “smekmånad”. Da forløstes mye, skriveprosessen fløt og vi tok hensyn til hverandres markeringsbehov og særegenheter.   

Mens den tredje perioden overgikk i ren dynamikk. Selv om tema for boken og selve plottet var klart tidlig, tok det mye krefter og energi å jobbe seg fram til hovedkarakterene i boken. De ble modellert om, kritisert, gjenskapt og vurdert ut fra mange vinkler. Her var begge veldig sta, og hadde klare ønsker. Hovedkarakterene i boken som er Christian, en tidligere norsk politimann som jobber på konsulatet i Las Palmas, og svenske Sara som er redaktør for en skandinavisk avis på øya, er tross alt figurer som skal følge med videre i bokserien.

– I dag er hovedkarakterene levende mennesker i vår fantasi, sier Mari. De har en plass i vår bevissthet hele tiden og vi ser de fremfor oss, samtidig som vi deler med oss litt etter litt til leserne.

Jeg skriver det som omhandler Sara, og Ruben skriver naturligvis om Christian som er den norske karakteren. Og det fungerer veldig godt, sier hun. Selv om vi har klare inspirasjonskilder, blandet med ren fiksjon kan vi også identifisere oss med Sara og Christian i mangt og mye, sier hun ser hemmelighetsfull ut.

Paret Eliassen og Jungstedt har hatt en fartsfylt og krevende start på sitt forhold. De møttes på Gran Canaria da de begge nylig hadde forlatt sine tidligere forhold. Raskt kjøpte de en leilighet i den gamle bydelen av Arguineguín som skulle gjøres om til et felles hjem. Den ble fylt med en salig blanding av gamle og nye eiendeler som kom i container. Fem barn skulle lære å kjenne det nye forholdet. En lite nydelig hund ble som et felles barn, men omkom tragisk nok etter en kort og kjærlighetsfylt tid.

Så ble et gjensidig bokprosjekt formet, og mottatt over all forventning hos Mari Jungstedt agent og forlegger. Rettighetene til de tre første bøkene ble kjøpt. Ikke bare av Albert Bonniers Förlag i Sverige, men også av Juritzen Forlag Norge, editorial Maeva i Spania . En massiv reklamekampanje ble langt på skissebordet, en storsatsing ble forespeilet og filmselskaper viser stor interesse.

Samtidig skulle en nyvunnet kjærlighet pleies, mens venner og familie kom på besøk i hopetall.

– Vi elsker å ha folk rundt oss, ikke mist våre barn. Jeg så meg selv stå ved spagettikjelen til alle døgnets tider og til slutt var vi tvunget å ta inn på hotell et par dager for å gjemme oss bort, sier Mari.

Reisene til Sverige er viktige for å holde kontakten med barna, men også for å la seg intervjue av svensk media. Det er ikke å stikke under en stol at Mari Jungstedt har status som litteraturens rockestjerne i Sverige og blir behandlet deretter. Hun er tross alt blant landet mest bestselgende forfattere med sin krimbøker fra Gotland. Et kjærlighetsforhold og et forfatterskap med en for svenskene, ukjent norsk forfatter gav ikke mindre vann på mølla.

Mens boken “En mörkere himmel” har utformet seg i deres arbeidsrom i den koselige leiligheten i fiskebyen på Gran Canaria, har de samtidig gått til innkjøp av et hus fra sekselskiftet på vakre Dalarö i Stockholm. Huset rommer både sjel og rom til samtlige barn med respektive, venner og kollegaer. Nå skal forfatterparet veksle mellom Sverige og Gran Canaria. Og som en kroning av at de har klart det, de har etablert sitt kjærlighetsforhold, de har funnet en felles plattform, de har skapt felles hjem og til sommeren kanskje de gifter seg.

Mari Jungstedt føler heller ikke at hun er klar med sin Gotland serie, med Kommissarie Anders Knutas. Så ved siden av et felles prosjekt med Eliassen skriver hun videre om mord på den vakre og historiske øya utenfor Stockholms østkyst. Også Ruben føler at han har fått en ny inspirasjon til å plukke fram noen skrinlagte prosjekter fra skuffen. Han har tidligere gjort stor suksess med fantasi serien PHENOMENA for ungdom. En målgruppe han er svak for, og der han har mye mer å gi. 

Forskjellen mellom Mari Jungstedts suksessromaner i Sverige og boken i den nye serien om Gran Canaria, mener Mari at ligger nettopp i det faktum at Ruben Eliassen er medforfatter.

– Jeg ser virkelig hva Ruben har tilført boken, og at det vi har utfylt hverandre med, det vi har lært av hverandre, har gjort boken annerledes en mine Gotlandsbøker.